Funderinger om sunnhet og lønnsomhet

Først, en kort gjennomgang av noen velkjente ernæringsdogmer:

1. Regner med at de fleste kjenner til kostholdspyramiden

Den ser noenlunde slik ut, og budskapet i korte trekk er: masse kornprodukter og (magre) meieriprodukter, en del frukt og grønt, og bittelittegranne kjøtt, egg, fisk, oljer og smør. Her er karbohydrater den største energikilden. Proteiner er det en del av i grove kornprodukter, mens naturlig, sunt (metta) fett er nesten fraværende i denne kosten.

2. Rødt kjøtt er farlig, hvitt kjøtt er bra

Rødt kjøtt, som mennesket har spist rikelig med i sånn ca. 90 % av tida vi har eksistert på jorda, vil gi deg hjerte- og karsjukdommer, diabetes og overvekt.

3. Fett er farlig (spesielt metta fett)

Fettskrekken har ført til at vi spiser mindre fett enn noengang, spesielt det grusomme dyrefettet, mens stadig flere sliter med diabetes og overvekt. Pga. en forbedring i det akutte helsetilbudet, har vi sett en nedgang i dødsfall som følge av hjerteinfarkt. Dette brukes som argument for at fettskrekken har gitt oss bedre helse.

4. Sukker kan du gjerne være litt forsiktig med

Sukkerindustrien er blant verdens mektigste. Allikevel er det nå umulig å ignorere faren sukker i maten utgjør. Derfor mener staten at vi bør passe på sukkerinntaket, og spise maks 31 sukkerbiter i løpet av dagen, dvs. at maks ti prosent av daglig energiinntak bør komme fra sukker.

Min egen, og mange andre menneskers, personlige erfaring, tilsier at disse dogmene i beste fall er svært mangelfulle, i verste fall helt feilaktige. Det jeg lurer på er, hvorfor er det gjennomgående den maten som er mest lønnsom å produsere, og den som har lengst holdbarhet i butikkhyllene, som anbefales, mens den maten som sterkt frarådes, er mat som pga. kort holdbarhet og dyr produksjon gir lav avkastning? Er dette tilfeldig?

Produksjon av hvitt kjøtt er mer lønnsom enn produksjon av rødt kjøtt, fordi den baserer seg på billig, importert kraftför. Den krever lite areal i Norge, men beslaglegger store landområder i andre deler av verden.

Mat med mye fett blir fort dårlig når den skal fraktes halve verden rundt, samt ligge i månedsvis på lagre og i butikkhyller. Magre halvfabrikater med mye karbohydrater, gir produkter som kan leve tilnærma evig. Dette gir lite svinn og høy lønnsomhet for matprodusentene (men ikke for bøndene og industriarbeiderne). Sukker er et billig konserveringsmiddel, og både sukkerindustrien og matprodusenter har derfor interesse av at vi spiser mye sukker. Statens råd om å begrense sukkerinntaket til maks 31 sukkerbiter, er selvfølgelig bare en bløff. 31 sukkerbiter er masse sukker! Dette rådet gir en illusjon om at staten tar sukkertrusselen på alvor, samtidig som industriens interesser ikke blir satt i fare.

Sunn, naturlig, uraffinert mat passer dårlig inn i et kapitalistisk system hvor avkastning veier tyngst. Men folk vil spise sunt, derfor må kostholdsrådene tilpasses produsentenes interesser, sånn at råvareproduksjon, foredling og innpakking kan foregå der det er mest lønnsomt, og ingenting er til hinder for et uregulert marked.